Året har gått. Selv om vi bare er midt i august, så har året gått. Sånn er det  tiden...

Dette var det året med 100 meter snø. Det var det året landet stengte ned fordi verden var rammet av Covid 19. Folk døde og alvoret sto ved hver manns dør. Det var isolasjon, karantene, det var smittevernstanker overalt. Så da livet ble litt mer tilgjengelig, kunne vi dra til Vega. Det var en fin ting å kunne pakke bilen og kattene og vite at nå skulle vi kunne være der ute så lenge vi kunne. Reise fra 100metersnøen og ut til en annen verden.

Gjennom stuevinduet kunne en ane at ei anna årstid var på vei. Sånn ser jeg det fra et vindu i den delen av huset som ikke var i fjor på samme tida. 

Månedene lå foran meg som et hav av tid. April, mai, juni.... juli. August, september... jeg skulle få vev i og med våren, forsommeren, sommeren og høsten. Jeg skulle få møte tjelden, gåsbuen, gjøken, se rødsildra blomstre, hvotveisen, jonsokblomsten.... staudene jeg har etter mamma... 

Og solas gang, seint og tidlig. Lyset som vinner og svinner hen når dagene blir kortere.