Vi fikk sajnsen til å besøke, i ekspressfart, noen virkelig severdige steder, i New York. Byen er så stor som et land. Og rett ut sagt: jeg hadde ikke trodd om meg selv, at jeg kunne bli så bertatt av en by, så grå, så skittem så rik og så fattig... Så høg som himmelen og så djup som undergrunnen.

Vi var innom Rockefellerbygningen. Høyere enn Empire State Building. Ikke fordi jeg hadde merket eller sett forskjellen, men målene sier sitt om den saken. Å st på toppen der oppe, var igrunnen en stilig sak. Jeg skuet hele verden.

I møtet med denne stasen, fikk vi se det som jeg tidligere bare har sett på amerikanske filmer: en skøytebane der unge og voksne og gamle kunne kose seg, i alle mulige fasonger og kunstferdig utfoldelse.

Den høyeste bygninger er 70 etasjer.

Mennesket blir så lite i

forhold til det det klarer å bygge,

i fysisk forstand.

Det er fint å betrakte.

Og så hadde det vært ønskelig at vi

hadde brukt energien på å bygge

fredelige ting, og ikke bruke så mye

kløkt på ødelegge.,