TIDEN OG TANKEN
Vega er ei øy og en øykommune på Helgeland i Nordland.
Kommunen grenser til nabokommunene Brønnøy, Vevelstad og Alstahaug.
De omlag 6500 øyene, holmene og skjærene i kommunen står på UNESCOs liste over
verdensarven.
Vega kommune har et samarbeid med en annen verdensarvkommune, Neringa kommune på
Den kuriske landtunge i Litauen.
RØTTER
Halvparten av rota mi kommer herfra. Det er en god følelse å gå her ute og kjenne at jeg på
sett og vis går i mine egne, allerede oppgåtte spor. Jeg finner tankene mine igjen. Og
viktigst: jeg kjenner en eiendommelig glede, enten det er storm, regn, kaldt eller sol og
blikk hav. Jeg er kjent med dette. Det skremmer meg ikke når det er voldsomt, og det er
balsam når det er skjønt.
BESKJEDEN
KVELDER I MOTLYS
Jeg hadde dager på Vega som var så vakre at det er vanskelig å finne ord som
ikke blir svulstige. Jeg hadde tidlige morgentimer, late dager med nistepakke og kaffebål.
Jeg hadde heftige kvelsdstimer der jeg snakket med meg selv og sauene, om at det er
umulig å snu og gå hjem, nå... De fortsatte sin vandring inn i sommernatten, mens jeg
snublet tilbake, blendet av dette vidunderlige motlyset fra nord.
Jeg hadde en vår det ikke er mulig å glømme. Og det til tross for at jeg ble våt på føttene
og i klærne.
Gleden hadde et ansikt jeg likte å se på.
Stier tok meg dit jeg ikke visste jeg kunne gå.
Vega er perlen, edelsteinen, og jeg vandret der ute
Å gå rundt i landskapet Vega er en storslått opplevelse. Det er ei vakker øy, ei mjuk øy og ei
voldsom øy. Skulle jeg undres over hva som forgår når stillheten på sett og vis også formidler
stemmer, så kan jeg falle litt i staver over at den eldste befolkninga her levde for 10.000 år
siden, i steinalderen. Det er lenge siden... Mye levd liv. Mye lengsel. Mye slit. Dette
kulturlandskapet, som er så levende her ute, lå til grunn for søknaden om verdensarvstatus.
Både bosettinga og arealbruken viser menneskenes bruk av hele skjærgårdens ressurser, og
tilpasningsevnen har vært bærekraftig. Det kan vi se tydelig. Her finnes en unik tradisjon på
å holde hekkende vill fugl som "husdyr", og mange har hold liv i familiene for det "gullet" de
fant på ea sine reir, edderduna, og kombinasjonen av å drive jorda og ro fiske gjorde det
mulig å bo her. Området har stor internasjonal ornitologisk og marinbiologisk betydning.
UNESCOS offisielle begrunnelse for at Vegaøyene ble innskrevet som verdensarvsted er:
"Vegaøyene viser hvordan generasjoner av fiskere/bønder gjennom de siste 1500 årene har
opprettholdt et livsgrunnlag i et ugjestmildt kystlandskap nær polarsirkelen med høsting av
edderdun, og det feirer også bidragene som kvinnene har gitt til til edderdunprossessen.
1. juli 1004 ble øyene innskrevet på UNESCOS prestisjetunge liste. 20. april 2005 foretok
Dronning Sonja den offisielle åpningen av Vega som UNESCO- Verdensarvområde, ved en
seremoni i Hysværøyan."
RØRØY
Den da jeg var lita pia, var fereleiet på Rørøy første landkjenning på øya. Å reise fra Mo var
en gang i tiden nærmest å regne for en amerikareise. Det tok så lang tid. Mamma og pappa,
og boren min og jeg, la ut på reise med buss til Nesna, hurtigrute til Brønnøysund og båt
derfra og ut til Vega. Eller: tog fra Mo til Mosjøen og båt fra Mosjøen til Vega. Men det var jo
en del anløp her og der, så en fikk god tid til å tenke seg, dersom en hadde noe å gjøre
hodet. Etterhvert som folk fikk lov og råd til å eie biler, fikk også vi bil. Ei folkevognboble.
Huff, bare jeg nevner navnet på den bilen blir jeg bilsyk... den hadde en eiendommelig
lukt... Men det ble jo reisetid ut av det også. Det var nemlig veldig viktig å komme tidlig til
Tjøtta for å være NESTEN sikker på et en fikk plass ombord på gamle "Vegtind". Den hadde
plass til 5 biler. Og hvis vi var riktig heldige kunne vi få være med som syvende bil, hvis det
gikk an å henge opp kjetting bak bilen... Ombord på båtene lærte jeg om resonans... Jeg la
hodet mot rekka (heter det det på en stor båt?) og sang sanger til katta mi som ikke fikk
være med på ferie. Da oppdaget jeg at det ikke var uvesentlig hvilke toner jeg sang.
VEGDALEN
Å gå til Vegdalen har vært et ønske, lenge. Men jeg var ikke forberedt på hvor storlått det
skulle være. Å komme til Sundsvold sier litt om rullesteiner, kampesteiner og fjell som henger
truende over skuldra. Men det er bare et lite kolon, før jeg begynte å klatre oppover.... Det
var greiest å legge kameraet i sekken, for jeg måtte nok konsentrere meg om balansen! Og jeg
syns det var betryggende å vite at fjellet og steinen hadde tålt mange mennerskers steg og
vekt, og sannsynligvis hadde tenkt å ligge noe år til. Jeg fikk lønn for å gå der, jeg fikk lønn for
kilinga i magen når jeg trodde jeg kom til å skli, eller trø feil...
SUNDSVOLD
Sundsvold er et eiendommelig sted. Du ser over Sølasundet til Søla. En nærmest mytisk øy, og
for meg er det liksom ikke en fullstendig tur til Vega uten at jeg har fått vært på Sundsvold, og
betraktet det jeg kaller Dronning Søla. Men det er så mye mer med Sundsvold.- Havet. Den
steinete, ugjestmilde randa mellom havet og landet: rullesteinstranda. Kampesteinstranda...
Den stripa med vegetasjon før fjellet stiger til himmels, som et veldig segl. Eller en tung
trussel. Eller en stolt nakke... En påske skulle jeg utover for å ta noen bilder, i et
omskiftelig vær. Jeg kjempet mot tida: kom jeg eller uværet først? Uværet vat med to
sekunder. Det skjedde så fort at jeg knapt rakk en tanke før jeg måtte gi meg.
Elin Evensen
En fantasisk fremstiling av vår vakre øy,flotte ord du har brukt,lykke til videre