Ømhet.

Ømhet...

Bare ved tanken kjenner du ømheten,

den største lengselen.

Ei hand, to hender,-

et møte som ikke trenger ord.

En finger tegner forsiktig

det ømheten vil si, og en dans.

Du kjenner ansiktets form og linjer,

øynene er det du vet - og dette smilet.

Å, hvilken salighet!

Ømheten er en unnfangelse unna.

Du kjenner duften.

Du vet opphavet.

Ømheten tåler å vite uten å kreve.

Ømheten bærer deg videre og

du hviler ved dens bryst.

Den er en frydefull sommermorgen som

legger seg ømt rundt din tanke,

som den blå timen

en høstkveld forsiktig puster ved ditt kinn.

Du våkner, morgenen etter og

enda en dag er født.

Ømhetens kraft hvisker i øret og du vet at 

ingen dager er som den første, morgenen etter.

Ømheten åpner øynene dine,

beveger hjertes rytme, gjør pusten til stormkast

og stille drag 

over din brennende hud.

Hendene har denne lengsel, 

munnen dette behov

for å tale og tie, vente og gjøre.

Øynene leter etter det andre blikket.

Kinn mot kinn er bare sant i møtet,

- i drøm,

eller nå.

De hviskede ord beruser

og hele ditt vesen roper og jubler,

- alt dette i ømhetens møte

mellom hender, munn og øyne.

Hjertet er tolk

på overtid,

i ømhetens tjeneste.

Tove Johanne With