LIVSFRISE

 

I ny og ne,

mellom flo og fjære,

i lys og i mørke.

 

Over vannet,

under himmeln,

mellom stjerne og planeta...

etter vinter, før vår:

mellom alt –

først et blikk, så berøring

mellom smil og nøling –

midt i det,

øyeblikket.

 

Innenfor tida, i vårres rom.

Øyeblikket som kom,

gjorde alt mulig.

Det gjorde alt mulig.

 

 

 

MITT INDRE HAV

 

Mitt indre hav har et lys,

det speila himmeln og øyan,

og tenke seg langs en kyst.

 

Alt er så lyst

og stille.

No vil eg berre kvile,

og ro.

 

Eg og havet.

Mange tusen favne seile sin sjø.

 

Passe varmt, passe kaldt.

Puls, hav og alt –

Tanke, tvil og tru i flyt

gir hjertet vinga og håpet løft.

Fryd får frie ramme.

 

Eg hør en sang der ute,

tona som bysse i bølgan,

i dønning og drønn blir eg senka og løfta,

har tungsyn og utsyn, alt etter som.

 

Eg og havet.

Mange tusen favne seile sin sjø.

 

 

 

EN TANKE I DUGGEN

 

 

 

Hjertet mitt såg nå der ute.

Minnet ligg i mot ruta.

I taushet og kjølig avstand skriv eg

en tanke i duggen.

 

Ei lang mil.

Et kort steg.

Et blankpussa vindu.

 

Eg ser at du pust,

og legg handa mot ruta.

Livslinja di møt mi...

Så nær, og likevel ikke her.

 

Skrifta i duggen på ruta.

Åpen og lukka dør på samme tid.

 

 

BALANSE

 

 

Likevekts balansekunst -

utøvelse av samtidig vekt og motvekt

i kjærlighets ubalanse.

Jeg holder litt igjen

så du kan elske hvis du tør.

Kanskje du en dag trenger min balansekunst 

og ser meg

med likevektens øyne.

En dag er likevekten

og du og jeg

i balanse.

 

Jeg elsker når du tør

 

 

 

ODE

 

 

 

Jeg vil ikke lenger synge

triste sanger

jeg vil ikke bare lengte

men synge en ode

til det jeg fikk,

Det jeg fikk

fortjente mitt hjerte.

Jeg synger min ode til minnet.

Signaturen

evighetens avtrykk i stein og fjell,

hugget i runesteinen,

malt med blod på fjellets rygg og panne

Jeg hilser arven 

på veien videre.

Jeg synger min ode

til det jeg elsket høyere enn veien.

 

 

LØFTE

 

 

Det løftet du ga da eg sa ja,

om det å vær øm-

E det en drøm?

E det sånn det e

at det en dag vil skje?

At alt som e drømt og savn

har ei havn?

E du sann mot din egen lengsel? Og min?

Grinda står åpen,

vinduet, også.

Og rommet mitt treng en gjest.

Ømhetens lengsel e fyrverkeri

og vannspeil.

Viljen i drømmen den sterkeste kraft

som driv alt.

Å dele 

e løftet du ga tel meg og eg tel deg.

Utilgivelig ugjendrivelig.

Begynnelsen, -

enden -

sirkelens uendelighet e drøm.

 

 

 

SÅ LETT OG SÅ STILLE

 

Ansiktet himmelvendt

ventende på nordlyset du ikke kan se.

Ikke nå. Ikke i kveld.

Men stjerner finner seg selv 

og sitt himmelske støv i speilet

over det tunge havet.

Hva er vel større enn det?

Hva er vel større enn å finne himmel

i havet en taus kveld?

Hva er  mer øredøvende enn å ane et vingeslag

så lett og så stille som

nordlyset du aldri så?

 

 

MI SKUTE

 

Der ute, i rute,

seiler mi skute,

lanterner forteller om kursen

der drømmene seiler stille-

Tanken er drift og draft.

 

Hun er mitt liv.

På havet, i dans, 

på bårer og bølger 

er hun i driv med et annet slags følge –

en lettbåt til berging.

 

Med stavnen satt opp mot vind og vær

trosser hun stormen og havet,

slinger og kast.

 

Hun hilser en solrenning,

senker sitt blikk 

mot soleglad.

Jeg er ombord, ser

på sør, mot nord.

 

Med stavnen satt opp mot vind og vær, 

sterk i kuling og kast,

søker hun havn.

Skutevegg, krevende skjør, som et egg –

legges til kai

 

mi skute.

Kast tamp.

 

Hun hilser en solrenning,

senker sitt blikk 

mot soleglad.

Jeg er ombord, ser

på sør, mot nord.

 

 

 

BERRE ET ØYEBLIKK

 

Et øyeblikk.

Berre et øyeblikk.

 

Berre så vidt at eg ante det

Så vidt at tanken fatta

At nokka blei tel

 

Berre et øyeblikk

 

Eg ana det no. No nyss. 

Stjernekyss.

Drømmedryss

 

Berre et øyeblikk.

Så...

stille -

Så ufattelig stille.

Likevel, akkurat no vart alt tel

Bortenfor  tid og rom

Da øyeblikket kom.

 

Et øyelokks skjelving

Ei antydning av smil

I søvne

 

Berre et øyeblikk.

Likevel alt.

 

 

 

DEN SISTE DANSEN

 

 

Du og eg fikk  siste dansen.

Ikke den første. Den siste.

 

Trinn for trinn kvilte vi over et dansegolv 

laga for en anna dans enn den vi fikk.

Panne mot panne,

hand over skulder,

et blikk mot ei tid vi ikke nådde.

Ei vandring på veia vi ikke fann.

 

Vi lente oss mjukt mot rytme og sans,

Skalv i en lengsel.

 

Eg tenkte din tanke,

Du svarte mi bønn

Svaret fant vi i siste takten.

Uten et ord

Stolt, uten retning, sto viljen med mot

 

Vi visste vi ville,

vi viste vilje

da dansen danset siste dansen,

den vi vet var vår.

 

 

 

MITT INDRE HAV

 

 

Mitt indre hav har et lys

speila himmeln og øyan

og tenke seg langs en kyst.

Alt er så lyst

og stille.

Eg vil berre kvile

og ro...

Eg og havet.

Sytti tusen favner seiler sin sjø.

 

Passe varmt, passe kaldt

Puls og hav, alt -

tanke, tru og tvil i flyt.

Der kan eg ligg og la hjertet finn vinga,

håpet få løft

og fryden frie ramme.

 

Eg hør en sang der ute, tona

lek lystig  i bølgan,

en dønning ligg tung.

Eg løftes og senkes,

har utsyn og tungsyn, alt ettersom.

 

 

Småbåra dansa.

Storbåra bryt

Flomålet  ligg der og flyt

 

Eg ser og eg ane

en stillhet

Dønningan rulle.

De kommer i mot meg

De lokka. De sulle.

Utover. Innover 

 

Sterkar enn meg.

Men eg står han av

og havet trekk seg tebake.

Flomålet ligg der og flyt.

Venta på nye utfall innover.

 

 

 

Du kom fra havet

Du kom som ei båre, et pust

Du kom fra havet

Fra stranda

Sporene dine lå som et budskap til meg

Jeg kunne lese ditt ønske, din vilje

Og din gjerning

 

Du kom fra havet,

Vandret over stranda

Så utover og tok meg med.

Vi er havet.

Vi fanger lyset.

Vi er gjenskinn, speiling og hildring

Og skjærene flyter, som tanken og drømmen.

 

Du kom fra havet, min venn.

Jeg kjenner deg igjen.

Sporene på stranda er eventyret som var en gang

Og som stille trekker seg tilbake.

Du er havet.

Deg hviler øynene mine på. 

Om du kommer eller trekker deg tilbake

Er du alltid der.

Jeg, også.

Vi møtes, som elskende to

So havet og stranda. 

Et kyss, et farvel 

Du er ingen Jesus, men du er guddommelig

Skapende .

Et univers, magi

 

 

Nå og alltid..

til alle tider, langs

en fjern kyst 

står alltid vinden på mens

vi står han av.

Tida kommer og går.

Dager og år blir gaver.

Havranden stiger og vokser

gir holmer plass og skjærene grunner.

Heilt uten grunn

søker vi dette kavet,

vår fortrøstnings seilas over hav.

 

 

ELSKE SÅ LENGE

 

Du, som jeg elsket så lenge,

mer enn meg selv.

Du går din egen veg.

Du vet, og jeg:

veien er ikke vår egen.

 

Jeg så deg.

Du så meg.

Vi møttes.

Vi lo.

 

Du, som skapte den tanken

at alt kunne skje,

lot panna di hvile mot mi.

Drøm møtte drøm.

Det ble bare det

 

Jeg så deg.

Du så meg.

Vi møttes.

Vi lo.

 

 

Vi vandret i lek og latter.

var sukker og salt

Men vegen ble tung og alt

endret mening da

blikket ditt endret retning

 

Du, som jeg elsket så lenge,

og delte min tanke med,

har funnet den eneste, ene

et helt annet sted.

 

Men deg vil jeg elske, lenge.