LIVSFRISE
I ny og ne,
mellom flo og fjære,
i lys og i mørke.
Over vannet,
under himmeln,
mellom stjerne og planeta...
etter vinter, før vår:
mellom alt –
først et blikk, så berøring
mellom smil og nøling –
midt i det,
øyeblikket.
Innenfor tida, i vårres rom.
Øyeblikket som kom,
gjorde alt mulig.
Det gjorde alt mulig.
MITT INDRE HAV
Mitt indre hav har et lys,
det speila himmeln og øyan,
og tenke seg langs en kyst.
Alt er så lyst
og stille.
No vil eg berre kvile,
og ro.
Eg og havet.
Mange tusen favne seile sin sjø.
Passe varmt, passe kaldt.
Puls, hav og alt –
Tanke, tvil og tru i flyt
gir hjertet vinga og håpet løft.
Fryd får frie ramme.
Eg hør en sang der ute,
tona som bysse i bølgan,
i dønning og drønn blir eg senka og løfta,
har tungsyn og utsyn, alt etter som.
Eg og havet.
Mange tusen favne seile sin sjø.
EN TANKE I DUGGEN
Hjertet mitt såg nå der ute.
Minnet ligg i mot ruta.
I taushet og kjølig avstand skriv eg
en tanke i duggen.
Ei lang mil.
Et kort steg.
Et blankpussa vindu.
Eg ser at du pust,
og legg handa mot ruta.
Livslinja di møt mi...
Så nær, og likevel ikke her.
Skrifta i duggen på ruta.
Åpen og lukka dør på samme tid.
BALANSE
Likevekts balansekunst -
utøvelse av samtidig vekt og motvekt
i kjærlighets ubalanse.
Jeg holder litt igjen
så du kan elske hvis du tør.
Kanskje du en dag trenger min balansekunst
og ser meg
med likevektens øyne.
En dag er likevekten
og du og jeg
i balanse.
Jeg elsker når du tør
ODE
Jeg vil ikke lenger synge
triste sanger
jeg vil ikke bare lengte
men synge en ode
til det jeg fikk,
Det jeg fikk
fortjente mitt hjerte.
Jeg synger min ode til minnet.
Signaturen
evighetens avtrykk i stein og fjell,
hugget i runesteinen,
malt med blod på fjellets rygg og panne
Jeg hilser arven
på veien videre.
Jeg synger min ode
til det jeg elsket høyere enn veien.
LØFTE
Det løftet du ga da eg sa ja,
om det å vær øm-
E det en drøm?
E det sånn det e
at det en dag vil skje?
At alt som e drømt og savn
har ei havn?
E du sann mot din egen lengsel? Og min?
Grinda står åpen,
vinduet, også.
Og rommet mitt treng en gjest.
Ømhetens lengsel e fyrverkeri
og vannspeil.
Viljen i drømmen den sterkeste kraft
som driv alt.
Å dele
e løftet du ga tel meg og eg tel deg.
Utilgivelig ugjendrivelig.
Begynnelsen, -
enden -
sirkelens uendelighet e drøm.
SÅ LETT OG SÅ STILLE
Ansiktet himmelvendt
ventende på nordlyset du ikke kan se.
Ikke nå. Ikke i kveld.
Men stjerner finner seg selv
og sitt himmelske støv i speilet
over det tunge havet.
Hva er vel større enn det?
Hva er vel større enn å finne himmel
i havet en taus kveld?
Hva er mer øredøvende enn å ane et vingeslag
så lett og så stille som
nordlyset du aldri så?
MI SKUTE
Der ute, i rute,
seiler mi skute,
lanterner forteller om kursen
der drømmene seiler stille-
Tanken er drift og draft.
Hun er mitt liv.
På havet, i dans,
på bårer og bølger
er hun i driv med et annet slags følge –
en lettbåt til berging.
Med stavnen satt opp mot vind og vær
trosser hun stormen og havet,
slinger og kast.
Hun hilser en solrenning,
senker sitt blikk
mot soleglad.
Jeg er ombord, ser
på sør, mot nord.
Med stavnen satt opp mot vind og vær,
sterk i kuling og kast,
søker hun havn.
Skutevegg, krevende skjør, som et egg –
legges til kai
mi skute.
Kast tamp.
Hun hilser en solrenning,
senker sitt blikk
mot soleglad.
Jeg er ombord, ser
på sør, mot nord.
BERRE ET ØYEBLIKK
Et øyeblikk.
Berre et øyeblikk.
Berre så vidt at eg ante det
Så vidt at tanken fatta
At nokka blei tel
Berre et øyeblikk
Eg ana det no. No nyss.
Stjernekyss.
Drømmedryss
Berre et øyeblikk.
Så...
stille -
Så ufattelig stille.
Likevel, akkurat no vart alt tel
Bortenfor tid og rom
Da øyeblikket kom.
Et øyelokks skjelving
Ei antydning av smil
I søvne
Berre et øyeblikk.
Likevel alt.
DEN SISTE DANSEN
Du og eg fikk siste dansen.
Ikke den første. Den siste.
Trinn for trinn kvilte vi over et dansegolv
laga for en anna dans enn den vi fikk.
Panne mot panne,
hand over skulder,
et blikk mot ei tid vi ikke nådde.
Ei vandring på veia vi ikke fann.
Vi lente oss mjukt mot rytme og sans,
Skalv i en lengsel.
Eg tenkte din tanke,
Du svarte mi bønn
Svaret fant vi i siste takten.
Uten et ord
Stolt, uten retning, sto viljen med mot
Vi visste vi ville,
vi viste vilje
da dansen danset siste dansen,
den vi vet var vår.
MITT INDRE HAV
Mitt indre hav har et lys
speila himmeln og øyan
og tenke seg langs en kyst.
Alt er så lyst
og stille.
Eg vil berre kvile
og ro...
Eg og havet.
Sytti tusen favner seiler sin sjø.
Passe varmt, passe kaldt
Puls og hav, alt -
tanke, tru og tvil i flyt.
Der kan eg ligg og la hjertet finn vinga,
håpet få løft
og fryden frie ramme.
Eg hør en sang der ute, tona
lek lystig i bølgan,
en dønning ligg tung.
Eg løftes og senkes,
har utsyn og tungsyn, alt ettersom.
Småbåra dansa.
Storbåra bryt
Flomålet ligg der og flyt
Eg ser og eg ane
en stillhet
Dønningan rulle.
De kommer i mot meg
De lokka. De sulle.
Utover. Innover
Sterkar enn meg.
Men eg står han av
og havet trekk seg tebake.
Flomålet ligg der og flyt.
Venta på nye utfall innover.
Du kom fra havet
Du kom som ei båre, et pust
Du kom fra havet
Fra stranda
Sporene dine lå som et budskap til meg
Jeg kunne lese ditt ønske, din vilje
Og din gjerning
Du kom fra havet,
Vandret over stranda
Så utover og tok meg med.
Vi er havet.
Vi fanger lyset.
Vi er gjenskinn, speiling og hildring
Og skjærene flyter, som tanken og drømmen.
Du kom fra havet, min venn.
Jeg kjenner deg igjen.
Sporene på stranda er eventyret som var en gang
Og som stille trekker seg tilbake.
Du er havet.
Deg hviler øynene mine på.
Om du kommer eller trekker deg tilbake
Er du alltid der.
Jeg, også.
Vi møtes, som elskende to
So havet og stranda.
Et kyss, et farvel
Du er ingen Jesus, men du er guddommelig
Skapende .
Et univers, magi
Nå og alltid..
til alle tider, langs
en fjern kyst
står alltid vinden på mens
vi står han av.
Tida kommer og går.
Dager og år blir gaver.
Havranden stiger og vokser
gir holmer plass og skjærene grunner.
Heilt uten grunn
søker vi dette kavet,
vår fortrøstnings seilas over hav.
ELSKE SÅ LENGE
Du, som jeg elsket så lenge,
mer enn meg selv.
Du går din egen veg.
Du vet, og jeg:
veien er ikke vår egen.
Jeg så deg.
Du så meg.
Vi møttes.
Vi lo.
Du, som skapte den tanken
at alt kunne skje,
lot panna di hvile mot mi.
Drøm møtte drøm.
Det ble bare det
Jeg så deg.
Du så meg.
Vi møttes.
Vi lo.
Vi vandret i lek og latter.
var sukker og salt
Men vegen ble tung og alt
endret mening da
blikket ditt endret retning
Du, som jeg elsket så lenge,
og delte min tanke med,
har funnet den eneste, ene
et helt annet sted.
Men deg vil jeg elske, lenge.
Nyeste kommentarer
Har først nå opdaget, at du har fått egen side. Gratulere
Jeg blir så glad for det du skriver, Eirin. Det betyr mye for meg. 🥰
Så vakkert du skriver Tove❤ Rørende vakkert❤
får jeg lov til å dele dine sider på fb. ? syns dine ord og foto gir så meget !