I gå rundt i landskapet Vega er en storslått opplevelse. Det er ei vakker øy, ei mjuk øy og ei voldsom øy. Skulle jeg undres over hva som forgår når stillheten på sett og vis også formidler stemmer, så kan jeg falle litt i staver over at den eldste befolkninga her levde for 10.000 år siden, i steinalderen. Det er lenge siden... Mye levd liv. Mye lengsel. Mye slit.

Dette kulturlandskapet, som er så levende her ute, lå til grunn for søknaden om verdensarvstatus. Både bosettinga og arealbruken viser menneskenes bruk av hele skjærgårdens ressurser, og tilpasningsevnen har vært bærekraftig. Det kan vi se tydelig. Her finnes en unik tradisjon på å holde hekkende vill fugl som "husdyr", og mange har hold liv i familiene for det "gullet" de fant på ea sine reir, edderduna, og kombinasjonen av å drive jorda og ro fiske gjorde det mulig å bo her.

Området har stor internasjonal ornitologisk og marinbiologisk betydning.

UNESCOS offisielle begrunnelse for at Vegaøyene ble innskrevet som verdensarvsted er:

Vegaøyene viser hvordan generasjoner av fiskere/bønder gjennom de siste 1500 årene har opprettholdt et livsgrunnlag i et ugjestmildt kystlandskap nær polarsirkelen med høsting av edderdun, og det feirer også bidragene som kvinnene har gitt til til edderdunprossessen.

1. juli 1004 ble øyene innskrevet på UNESCOS prestisjetunge liste.

20. april 2005 foretok Dronning Sonja den offisielle åpningen av Vega som UNESCO- Verdensarvområde, ved en seremoni i Hysværøyan.

Den da jeg var lita pia, var fereleiet på Rørøy første landkjenning på øya. Å reise fra Mo var en gang i tiden nærmest å regne for en amerikareise. Det tok så lang tid. Mamma og pappa, og boren min og jeg, la ut på reise med buss til Nesna, hurtigrute til Brønnøysund og båt derfra og ut til Vega. Eller: tog fra Mo til Mosjøen og båt fra Mosjøen til Vega. Men det var jo en del anløp her og der, så en fikk god tid til å tenke seg, dersom en hadde noe å gjøre hodet.

Etterhvert som folk fikk lov og råd til å eie biler, fikk også vi bil. Ei folkevognboble. Huff, bare jeg nevner navnet på den bilen blir jeg bilsyk... den hadde en eiendommelig lukt... Men det ble jo reisetid ut av det også. Det var nemlig veldig viktig å komme tidlig til Tjøtta for å være NESTEN sikker på et en fikk plass ombord på gamle "Vegtind". Den hadde plass til 5 biler. Og hvis vi var riktig heldige kunne vi få være med som syvende bil, hvis det gikk an å henge opp kjetting bak bilen...

Ombord på båtene lærte jeg om resonans... Jeg la hodet mot rekka (heter det det på en stor båt?) og sang sanger til katta mi som ikke fikk være med på ferie. Da oppdaget jeg at det ikke var uvesentlig hvilke toner jeg sang. 

Siden jeg ikke kjører bil selv, er det helt vanlig at jeg går til Gåsvika  når jeg er alene her ute. Det er ikke langt å gå, og så har veien dit denne forunderlige svingen. Den svingen som du bare må følge...

Å gå til Vegdalen har vært et ønske, lenge. Men jeg var ikke forberedt på hvor storlått det skulle være. Å komme til Sundsvold sier litt om rullesteiner, kampesteiner og fjell som henger truende over skuldra. Men det er bare et lite kolon, før jeg begynte å klatre oppover.... Det var greiest å legge kameraet i sekken, for jeg måtte nok konsentrere meg om balansen! Og jeg syns det var betryggende å vite at fjellet og steinen hadde tålt mange mennerskers steg og vekt, og sannsynligvis hadde tenkt å ligge noe år til.

Jeg fikk lønn for å gå der, jeg fikk lønn for kilinga i magen når jeg trodde jeg kom til å skli, eller trø feil...

Sundsvold er et eiendommelig sted. Du ser over Sølasundet til Søla. En nærmest mytisk øy, og for meg er det liksom ikke en fullstendig tur til Vega uten at jeg har fått vært på Sundsvold, og betraktet det jeg kaller Dronning Søla.

Men det er så mye mer med Sundsvold.- Havet. Den steinete, ugjestmilde randa mellom havet og landet: rullesteinstranda. Kampesteinstranda... Den stripa med vegetasjon før fjellet stiger til himmels, som et veldig segl. Eller en tung trussel. Eller en stolt nakke... En påske skulle jeg utover for å ta noen bilder, i et omskiftelig vær. Jeg kjempet mot tida: kom jeg eller uværet først? Uværet vat med to sekunder. Det skjedde så fort at jeg knapt rakk en tanke før jeg måtte gi meg. 

Å kjøre til Kjul er ganske snodig for øyet. Det føles som å bevege seg på øyas skulder, litt sånn mellom havflata og fjellet. Og på denne skuldra er det fine jorder og jeg ser at den som har lagt opp disse jordene har ikke sett livet ulikt. Men det preger hele øya: fjell, stein, myr...