Foto: Jan Svendsen

Fuglene har lagt seg til på vannet. De ligger i flokk opp mot været. Den eneste bevegelsen som er synlig, er den lille forover, og den slitne stripa etter dem, den som viser at de drar seg videre. Men under overflata jobber føttene utrettelig. Det er andøving, bakking og forut, alt etter som. Mørket brer seg som et segl. Vinden øker og seglet slår og klaprer, og leter etter retningen. Den har vindrosen som fødselsgave, og mennesket prøver å skjønne den.

Å stå med ansiktet opp mot vinden, gir deg motbør. Snøfnuggene, regndråpene og vindkastene står mot ansiktet som en vegg. I et sånt vær er det mulig å skape magi av faenskapen. Ja. Det hender vel at været kan hente fram kraftuttrykk som er sterkere enn det. Men altså, i mørket kan du se. Stjernene ser du mot den svarte natta, fyrene ser du fordi de er tent nettopp mot mørkets lerret. Snøfnuggene blir hvitere og tettere jo mørkere det blir i dette store rommet. I dette store, tomme rommet, fremkalles lyset... Jeg tenker ikke ofte på det. Bare når det er mørkt, dårlig vær, eller når jeg er i dårlig humør. Ja ,- når jeg tenker etter, så kan det jo bli oftere enn en skulle tro. I alle fall om vinteren. Da kan det jo skje så mye. Når en tenker, mener jeg.

Jeg tenker på disse fuglene som ligger i flokk opp mot været. De har en stri tørn mens de trør vannet for å holde kursen og framdrifta. De skaper bevegelse, de utfordrer motstanden i vinden og bølgene, og de kjenner sin egen kunnskap og kraft. Jeg må innrømme at jeg selv kunne ønske meg en litt mer leken glideflukt, at jeg kunne ha en fugls frihet og fare over himmelen.

Har du forøvrig noen gang tenkt på om en fugl kan styrte - jeg mener, uten at den har blitt skutt eller skadet etter at en jeger skjøt etter den? Det er jo en alvorlig tanke, for jeg tror at jeg hadde kunnet styrte om jeg hadde vært fugl. Alt er mulig. Det er bare det jeg tenker.

Ja, jeg ser på disse fuglene. De har fått vingene for å fly med, men de er ganske avhengige av svømmeføttene sin for å komme i lufta. Og det er jo en veldig vakker idé som Vår Herre har funnet på. Fuglen ligger tungt i vannet. Så tar den fart og bruker føttene til det de skapt for. Den sprer vingene for å finne et løft som kan bære. Vannflata napper vingespissene i små plask, og det kan se ut som at drømmene ikke er bærekraftige nok. Men så skjer det: vingene er perfekte. De er skapt for dette møtet mellom vingefjær og luft, og den grasiøse og stigende flukten er en kilende lek og en livsnødvendighet.

Da fuglen var ung og dunete, hjalp vingene til med balansen. Nå er de selve Idéen. Nå kan du fly. Når du ikke lenger tviler, da kan du fly.

Bølgene er som fjell og djupe daler. Skipet ligger opp mot, sånn at det går an å holde kursen og samtidig unngå å få sjøen inn fra sida.

De følger rullebevegelsen, og samtidig passer de seg for de krengende momentene som kan treffe skipet bakfra. Hver bølge kan dreie fartøyet mer ut av kurs, og ingen skipper ønsker havet inn fra siden i sånt vær. Ingen slingring.

Og det kunne jo hende at enhver kunne se fram til en dag, liggende på svai. Å kunne fly. Og ligge på svai.

Tove Johanne With

Hun trødde fram og tilbake, og så på de vakre steinene. Det var ingen sandstrand, så det hadde aldri vært noen badeplass. Det var derfor det nesten aldri var folk der.

Men steinen fascinerte henne. Når den lå tørr av vind og sol, når månen hadde tatt fjære sjø, kunne den være grå og intetsigende, og var bare der fordi den ikke hadde annet å ta seg til, på en måte. Men når flo sjø kom med sine fuktende drag, endret den grå tristessen seg til å bli et smykkeskrin, forvandlingens under og undringens barnlige gleder.

Hun tenkte seg at Vårherre hadde funnet fram sminkepungen sin, og betraktet sine små underverker og liksom klødde seg skjegget og tenkte; nå lille venn, hva kan jeg gjøre for deg, da? Så lot han vannet forsiktig væte steinens hud, og lot det være foundation, før han gikk videre med arbeidet og la til og trakk fra, med lys og skygger og fikk fram farger som bare fantes fordi de ble skapt to ganger i døgnet.

Hun husket at hun som barn plukket steiner så vakre at hun var nødt til å vise dem til bestefaren sin. Hun puttet dem i lomma, og vandret videre i barnets lek. Da hun kom hjem og skulle vise bestefaren steinene hun hadde plukket, ble hun både stille og rar inni seg. De var ikke vakre. De var gråstein.

Hun ville gråte, men bestefaren skjønte hvordan det hang sammen, og tok henne med på kjøkkenet. Han  ba henne legge steinene i ei skål med vann, og hun fikk sin første åpenbaring. Bestefar hadde magiske evner! Da hun etter noen år skjønte hvordan dette undret egentlig hang sammen, kunne hun le av hendelsen. Men at magien hadde en logisk forklaring, gjorde ikke magien mindre for henne. Tvert imot. At noe var skapt så utrolig fantastisk, med vilje, var tryllekunst.

Tove Johanne With

Jeg angrer ingen ting. Det er mot, til og med overmot. Men Edith Piaf synger at alt er betalt og oppgjort og glømt. I denne tanken går hun videre, og synger ut sin drøm : at morgendagen starter med gleden om deg.

Er det sånn at en kan glede seg, og slippe taket på forgangne år? Fordi en får begynne en ny dag? Eller er det fryktløsheten som roper ut sin uovervinnelige kraft, i det fryktløse øyeblikk da flomlyset ligger rundt ditt hjerte som et fint dandert brudeslep.

Je ne regrette rien.

No, I regret nothing.

Jeg angrer ingen ting...?

Jo, det gjør jeg.

Sant å si: jeg angrer på det jeg ikke har gjort.

Det får jeg aldri ugjort.

Tove Johanne With

Non, Rien de rien


Non, Je ne regrette rien

Ni le bien qu'on m'a fait me
 Ni le mal tout ca m'est bien egal

Non, Rien de rien 


Non, Je ne regrette rien

C'est pay, balay, oubli


Je me fous du pass Avec mes souvenirs
 


J'ai allum le feu Mes chagrins, mes plaisirs 


Je n'ai plus besoin d'eux Balayes les amours
 


Avec leurs tremolos

Balayes pour toujours
 
Je repars a zero

Non, Rien de rien 


Non, Je ne regrette rien


Ni le bien qu'on m'a fait
 
Ni le mal tout ca m'est bien egal


Non, Rien de rien


Non, Je ne regrette rien


Car ma vie, car mes joies
Aujourd'hui, ca commence avec toi


Hun reiste seg, og gikk ned mot vannkanten. Naturen var i ferd med å la månefasen styre mot flo, og hun kunne høre at vannet pilte mellom steinene i fjæra. Det hørtes ut som om småkrypene under tang og stein hadde varsling om været og tidevannet. Hun kunne se for seg alle disse krypene som levde og strevde i linjen mellom hav og land, hvordan de var helt avhengige av den jevne rytmen som månen ga dem. De levde i grenselandet. Men med vannet som flødde, var det som et orkester som stemte instrumentene for den store konserten. En fløyte her, en fiolin der. Alle var i gang, og bare ventet på at dirigenten skulle komme inn, tappe med dirigentstaven mot notestativet, og så skulle det bli stille. Helt stille.

Maestro hevet staven, og alle satt klare og ventet på å bli slått inn. Alle under hver sin stein, i sin klase med tang. I linjen mellom den store stillheten og den klare melodiske linjen i en vakker åpning.

Var det det livet var: å vente på åpningen? Å, disse evige spørsmål…

Tove Johanne With

Hun vandrer gatelangs. Ikke fordi gatene er lange. I en småby er de aldri lange. Men hun går langs gata, og runder det hjørnet hun møter først.

Lysene trenger seg ut av utstillingsvinduene. Det danner gitterskygger. I skumringen virker det som om lysglimtene har sånn hast med å slippe ut, at de står fast i køen som danner seg. Som en panisk strøm for å komme først til nødutgangen.

Nødutgang… hun tenkte på sitt ordvalg.

Med hendene godt plantet i lommene, blir hun stående å betrakte utstillingsdokkene. De står der innestengte bak vinduer, betongfasader og pyntet til en og annen lystig anledning, eller ei vandring gatelangs. Som burfugler. Hun trakk på skuldrene som om hun følte gufset gjennom glasset, følte på det desperate lyset som ville ut og inn på samme tid.

Sånn måtte det være. Å være fanget og fri på samme tid. Sitte i bur med lyset på. Lyset har ingen grenser, det sprenger seg ut den veien det kommer. Og det lyser opp det mørket det treffer på. Gjennom sprinkler, netting, vinduer, gjennom glisne dørkarmer, lyset danser blant trestammene i den tetteste skog. Der lyset faller, avsløres en skjønnhet. Men skyggene hviler over de skikkelsene som lyset tilfeldigvis ikke når. Hva med mørket? Det er vel mørket som gjør lyset mulig. Eller er det omvendt?

Hun snudde og gikk gatelangs tilbake. Fram og tilbake som en fugl i bur, sittende på samme sittepinnen.

Hun tenkte: nå vet jeg hvorfor burfugler synger.

Burfuglen er som lyset. Den lengter ut. Lyset sees fordi det møter en kontrast.

Burfuglen synger fordi den gjennom trengselen skjønner hva den lengter etter. Ved å synge sine sanger, opplever den friheten som ligger i en opprinnelse lenge før sin tid. Når den synger sin klage og sin lengsel, når den deler sin lengsel, henter den drømmene og friheten hjem for et øyeblikk.

Ja. Jeg vet hvorfor burfugler synger. Det er derfor jeg er sint.

Tove Johanne With

Jeg er bergtatt av landskapet. Rullesteinsfjæra og det tunge, sprukne fjellet. Storhavet ut vestover, med Søla som en geletopp i havet. Hun ligger som en dronning, med sine terner rundt seg og holder hoff.

Jeg har vært der i godt vær og rått vær. På en godværsdag er det som luften legger seg stille til hvile rundt meg, og blikket mitt vandrer på frie veier. Når vinden kommer med sine rosser, når haglbygene står som en vegg rett mot panna, og havet skifter farge uten blygsel, da er det lettere å skjønne landskapet.

Vindens raseri og voldsomme kast mot fjellet er en rå kamp: den vil fjerne det som står i veien for den ville ferden. Havet kastes mot land, og prøver om og om igjen å trekke seg tilbake. Men vinden står på sitt, til kreftene ebber ut. Da kan det se ut som havet og vinden forenes i dans. Dette umake parets vold og rytmiske styrkekamp smisker med fjell og stein. Fjellet blir gradvis til nyslåtte og glattslipte kampesteiner og finknust sand. Vinden og havet har en pakt: å bygge øya på nytt. Å rive ned og bygge opp igjen. Som livet. Å rive ned og bygge opp. Alltid denne usynlige linjen, - overgangen fra den ene tilværelsen til en annen.

Tove Johanne With

Jeg bruker å danse med Lillemann. Men da er han og jeg alene, hvis vi ser bort fra Tuva som i gremmelse har funnet seg et annet rom i huset.

Men å danse med en som jeg tror fører meg så galant som en herremann, er ganske utviklende for de åndelige evner… Eller, vel kanskje, ja… det er utviklende ☺

Så når Michael Bublé synger åndfullt om ”Me And Mrs Jones”, da er i grunnen grunnstemningen satt. Og så følger den ene smektende dansen etter den andre, og livet smiler i en kattebart.

Mor kan danse. Ja.

Og drar på fest.

Men når festen er over, folket på festen er i ferd med å pakke sine saker og puske seg heim, så er ikke mor klar for å dra. Men så er det det hersens kakefatet med kakerester, og tuppervarelokk…..

INGEN PROBLEM . Hva kan vel inspirere mer enn glede og tuppervarer, Månenmannen, What does the say og Ny traktor?

En smakfull dansepartner.

Tove Johanne With

Jeg liker denne siden • 2 personer liker denne sidenDel siden på Facebook
Skriv en kommentar:

Del på FacebookAntall tegn tilbake: 160

Send meg en e-post når noen svarer på min kommentar. OK
MAY-BRITT BORDEVICH | Svar16.11.2013 23.35
Sterkt, Tove både bilde og ord.
Jeg gleder meg til få å være passasjer videre i denne bloggen også . . .
TOVE JOHANNE WITH17.11.2013 14.01
Tuen takk, May-Britt. Velkommen om bord!!!!
CARL AAGE WITH | Svar16.11.2013 17.22
Fantastisk tekst til et nydelig bilde. Helt rått...
TOVE JOHANNE WITH16.11.2013 17.37
Takk, takk Du har sett meg der ute, så du veit...