Januar 2014. Jeg ønsker meg at dette året skal innledes på Vega. I februar, nærmere bestem 27. februar, fyller jeg 60 år, og jeg har mange tanker rundt det å skulle "rulle videre"

VITNEMÅL

Ingen vitner bevitner at

du berørte og forførte min tanke

innenfor sirkelens faste form

rundt

din vakre hals og rygg.

Jeg kom utover mens det enda hang adventssjerner i vinduene, juletrelysene strålte mellom grønt og glitter. Det var rart... Men jeg hadde denne ufrolignelig tanken: YES!!!! Dette kom til å bli gode dager.

Dagene fødes og gis innhold i vandringstimene. Veien til Gåsvika har jeg trasket og trødd til alle døgnets tider. Det har regnet, snødd , sludda og haglet, og sola har skint i mot- og medvind.

Øya har alt, den byr på alt, den gir meg alt og jeg tar imot alt. 

Vega har hjertet mitt i sin hule hand. Vega ligger som en beskyttende hand rundt mitt ømme sinn, som balsam for sjela, som tårer til tørre øyne. Vega ER mitt hjerte, og midt inni der, er kjernen i det som er meg, på godt og mindre godt.

Julepynt.... nissen kommer med sekken full av gaver til snille barn. Sekken min er min gave til meg selv. Det er den fineste pynten jeg har!!!

Jeg kan ha fine smykker; edelstener og juveler av alle slag. Og de kan alle være fine å bær på an selskapsdag. Men RYGGSEKKEN min er det edleste anheng jeg har. Og det mener jeg... Når jeg kler den på meg, fester kniven til beltet, da er jeg selutnevnt dronning og enehersker. I sekken bærer jeg vann og ved, svartkjelen og brødskive med brunost, og i januar ligger der tørre, varme klær.. og isoporunderlag.

Å sitte ved bålet, midt på lyset dagen, 5. januar, er en ganske stillferdig og blå opplevelse. Ikke blues-blå... bare vakkerblå. Jeg satt fullstendig i egne tanker, sola var et annet sted i verden. Men så, mens jeg drakk alt for varm kaffe, løftet jeg blikket over åskammen foran meg.  det blå var rosa. Så inderlig kaldt rosa. Blå...rosa...