I vårnattens silkeblå kappe

synger gitarstrengen

glatt og mjukt,

men er steike ond mot fingertuppene.

Som snøre med fin fangst

dirrer den, synger mot ripa og stolen ,

flenger huden,

henter fram lengsel og drøm.

Nylonstrengen, glatt som ungdom

og like nådeløs.

Stålstrengens riflede tvinning,

skarp, hard -

bydende lys og krevende mørk

i bassgang og leende fingerspill

med grovt innspilt hud på venstrehands fingre.

Årenes linjer tvunnet rundt en syngende kjerne. Mjuk og sterk på samme tid.

De vet. Og de kan.

De vet de kan.

De forfører - disse strengene.

Tove Johanne With