Det er plass til et rop.
Under stjernene,
velvet over deg, holdes ei hand over ditt liv.

Du er ikke liten.
Du er stor. Uendelig stor.
Du går i evigheters spor,
puster og lever så lenge på jord
som tiden din varer.

Tanken har plass under kuppel
og kappe.
Ditt rop har et ekko.
En skjelvende tone dirrer der sjelen din bor.
Alle de ord som du stilt holdt tilbake,
lever og flyter i tid og i rom.

Høge tak, åpen dør...

Du kan legge bort den børa, ropet bærer for deg.
Stjernestøv og drømmedryss.
Stjernestøv og drømmedryss.

Stille, i evighet og hvile
skal du leve.

Du har et rop.
Jeg hører ditt rop.
Det har sin bolig i hjertet mitt.
Jeg vet det.

Jeg vet det.
Jeg skal bære ditt liv den neste etappen.
Jeg vil synge ditt liv,
dikte ditt liv
så det aldri blir borte -
Slik du selv ville gjort det. For meg.

Et fingeravtrykk.

Unikt.
Kun ditt.

Pusten.
Sukket.
Et avtrykk i hjertet mitt.
Kun du pustet sånn.
Kunne sukke så stille.

Et fingeravtrykk i evigheten.

Jeg vil gjøre alt for deg.
.....

Det er umulig.
For jeg kan ikke slippe deg.

NB!
Jeg ville gjort alt for å alltid være nær deg.
Det er mulig.
Du er mitt livs to sider av samme sak.

Det er ikke sånn at
du bare kaster et blikk bortpå

klokka

når du ligger og dør.

Du griper tiden.
Holder fast før
du må hvile videre.

Det som er bortenfor tiden 

er alt det du ser men egentlig aldri så.
Lyset er skjerpende stille
Men mjukner det du ville
skulle bli mjukt...

Tankene kan finne hvile, eller
de kan fare langt.
Roen svever på egne vinger,
og pusten din holder den levende.
Et under farger lys og himmel
og en åndfull vrimmel av
ønsker løfter det vektløse himmelrommet .

Vissheten er

lynet gjennom hjernen.
Brutalt kastes lys over inngang og utgang,
gjennom helvetes port
eller himmelportaler
og hengslene skriker når du går.

Vi vet ikke tiden -

tiden visste at Dødehavsrullenes fans
og at de ville bli funnet.
De lå der til tiden ble rett.
Vår inngang og utgang, et rop
om å bli funnet før alt går av hengslene.

Lydløse øyeblikk
tikker
og går, dager timer og år

Du ser på klokka.
Et blikk bortpå.

Et øyeblikk

Ett til.

Når bredden ligger der og
fergemannen venter,
da ser du på klokka.
Å, denne tida... den går
Men turen over har ingen hast..
Bare en dyrebar last.
Det er meningsløst
vakkert
å se på klokkas uendelige tidsregning.

Våren kommer lydløst, den kommer med
gåsunger, på silketøfler,
Med pøbelaktig gledesrus og fuglesang.
Våren setter spor, og legger an
sommerens komme, over natten
sniker den seg rundt alle hjørner.
Sommeren møter seg selv i ,
svingdøras evige runddans i humleflukt og himmelglans
Uten varsel brer den seg over ditt glade liv.

Høstens ildfulle dans er nervøs og vakker,
et skjelvende ospelauvs fall til jorden
men dog en hilsen og takk,
en dans til ære for livet som
legger seg stilt til hvile.

Den første snøen nøler,
føler seg fram før den legger seg over
tanker og håp, selv i kulden
holdes tanken om en ny vår varm,
Så stille faller den første snøen.
Så uendelig stille.
Så stille. Glitrende vakker og isende kald.
En evig sang følger etter din pust,
du er i det evige årets sirkel
omsluttet av varmen du selv var.

Bevisstheten reiser.

Du åpner litt på tanken.
Og sukker: ja...
...jaja...
Du snakker om nødløsning.

Ribbet til skinnet

av selve livet
var du vakrere enn
noen gang,
skjør som en fugleunge
lærte du meg noe om vektløsheten i
å holde,
og holde fast.
Litt til. Og enda litt til.
Inntil døden hadde hjertet sin egen vilje.
Det var sånn du ville det.