Å, om noen kunne ha slått på lyset. Det er ikke godt å sitte i mørkret, og lengte mot lysere dager og lettere sinn.

"Kan noen være så snill så dempe den lyskasteren!!! Farsken heller..."

Jeg ser gjennom vinduet. Ser at dagen sliter med å holde lyset fast. Og jeg tenker på det som bare skjedde. Noen kom inn i mitt hus. Noen kom inn i mine rom. Jeg var forberedt, men var likevel ikke forberedt. Jeg hadde låst opp døra, jeg hadde lukket vedkommende inn. Likevel var overraskelsen monumental da han bar sto der. For det var liksom sånn det var: han bare sto der.

"Kan ikke noen være så vennlig å dempe det lyset? Det skulle da ikke være nødvendig med lyskastere!!!"

Jeg vandret rundt i min egen fornøyelsespark. Jeg kunne nyte hvert steg, hvert pust, hver tanke. Vi var innom de villeste fall og de dypeste dykk, vinden reiv å håret og perlene på panna var små stjerner som hadde reist i mange lysår for å finne feste. En frydefull vandring i underets tid

"Slå av det lyset!!!"

Jeg strøk over knokene. Fingrene tegnet sine veier, og fant streker rundt øynene jeg møtte. Jeg kunne tegnet kart, jeg kunne hver tanke, hvert smil og hver undring. Så nær. Noen hadde slått på full lys, for så å dempe det sånn at det ble passe lyst og passe mørkt. I dette lyslige ingenmannsland levde øyeblikket .

" Snu nå i det minste bort det lyset!!!"

Da døra lukket seg bak han, var vi enige. Vi skjønte ingen ting. Vi var truffet av et helt univers. Vi var slått til jorden av et lys vi ikke visste fantes. Dette lyset som var passe lyst og passe dempet. Det lyset som akkompagnerer hjertene, som gjør alt magisk. Det lyset som får hagen til å dufte, som får fire øyne til å glitre, til og fylles med tårer når mørketiden setter inn.

"Søren heller! Hvem slo av lyset?"

Tove Johanne With