En tur er ofte ikke ferdig før den er gått....

En gang, i april 2016, pakket jeg sekken med bål og kjele, for å gå til Gåsvika. Som vanlig. Men så kom jeg til å huske at onkel Emil hadde fortalt om en nydelig plass som heter Einesvika. Jeg har jo ofte tenkt meg dit, og liksom prøvd å gå den retninga jeg mente han hadde fortalt. Men: jeg havnet alltid i uføre, og i vanskelige "kulemyrer."  Men tante Erna hadde fortalt meg at det var merket sti, som tok av ved gapahuken før Gåsvika. Så denne dagen, 26. april, bestemte jeg meg for at nå: skulle jeg lete for å finne. Og jeg fant stien. Det er jeg glad for.

Det hender seg i livet at du skjønner at du har opplevd noe på det indre planet som forandrer live ditt. det er ikke uten grunn at nettopp denne datoen har brent seg fast. Kanskje ike så greitt å sette navn på hva det er. Men skiltet som viser de to retningene, sier meg noe om at jeg sto der og kunne gjøre et valg.

Disse anslåtte 600 metrene fra gapahuken byr på STOR variasjon i vegetasjonen. Fra tett, åpent, lyst og mørk