AV OG TIL ER DET DET USYNLIGE SOM HAR STØRST BETYDNING FOR LIVET

På Vega får alt mening. Eller, rettere sagt, på Vega får alt en annen mening. Som barn hadde jeg mine ferier her ute. Som ungdom og tidlig voksen, likeså. Etterhvert ble det sånn at jeg oppdaget livet og stedet  på et annet vis. Luktene som jeg husket, lydene jeg kunne utenat, lyset som bare var en erindring, ble plutselig noe jeg ikke kunne se forbi eller leve uten. Hjertet mitt hadde slått rot... det klamret seg fast som ei fururot, sterkt og seigt både i godvær og uvær. Og noe uforløst begynte å ta form.

Skyene over Gullsvågfjellet oppfører seg av og til som sauer.... De går over gjerder når de finner det for godt!

I nordavær legger deg seg rundt masta som vatt... Et idiotsikkert værtegn.

At skyer kan føre seg så vakkert!!!! De fører seg som på catwalken, foran fotografer.

Den eine foten på tilja, trør frå med den andre

eg finn balansen,

glir stille frå land

Støa er lunna og fri for stein.

Eg sit på tofta, det klukkler innunder .

Den eine foten på tilja, trør frå med den andre

eg finn balansen, glir stille frå land

Sterk som min vilje,

stri som eit håp

så grøn som botnen ...

Eit årepar ligg der.

Eg har ikkje segl, ikkje motor.

Kjølen held meg på kursen når fjorden er blank.

Støa er lunna og fri for stein.

Så med eine foten på tilja, trør eg frå med den andre.

Finn balansen. Glir stille frå land.

TOVE JOHANNE WITH

Om eg no berre hadd vært ei lerke,

eller en sisik...

eller endog en gjøk!

Da hadd eg en sang som va berre min, 

som mange kunn kjenn igjen.

Da kom eg om våren, sekker som låsen.

Eg kunn hopp ifra grein tel grein, 

en kunn legg mine egg i andres reir

og likevel sjarmer så mange...

Men berre om våren.

Tove Johanne With

Hvor ellers kan jeg bake brød samtidig som jeg ser storfloa krype oppover Storveita og marka, se rådyran skifter beiteside, se ørna heng over landskapet...

Og slåttemark, blomster, kyr og måsen er det aller mjukeste å se på, for øyet. Ved kjøkkenbenken har tanken fritt leide. Ingen middager er så åndfullt tilberedt som her ute. Aldri er det så befriende å tørke kjøkkenbenken. Og det var med tungt hjerte at jeg innså at oppvasken gikk lettere med oppvaskmaskinen, enn å stå foran vinduet med to plastbaljer for å vaske og skylle i... Det er kanskje ikke aktuelt å veie dette med "amerikansk øyemål". Men ett er sikkert: utsikten er finere gjennom vinduet enn inn i maskinen...

Lyset... det velsignede lyset. Og sola, dette livgivende vidunder som har den frihet, når friheten tillater det, å stå i vinduskarmen og synge sine natt- og morgensanger for meg.

LEGGE SEG ØMT TIL RETTE

Etter som tid følger tid

og bilder blir til mens du lever,

lærer du sakte å skille sannhet og løgn.

Den tonen som fødes som to,

føles, mot øret

når klangen er ren, som én.

Det gyset som da kiler nakken, er ikke kulde,

men fryd.

Etter som tid følger tid

etter som toner legger seg ømt til rette, 

mens livet legger til bilde for bilde, 

skapes det hildring og

veldige rom

i landet mellom søvn og virkelighet.

Tove Johanne With

Rank og slank, med himmelblå øyne

myser den ut over landet.

Rett etter våren, pynta til juli,

med forgjengelig blekk

og liten skrift

- utro mot egen kalender -

det deilige unntak vi nyter.

Tove Johanne With

- å se at du møtte deg selv

da du møtte den andre i døra...

aldri noensinne så knust,

likevel aldri noesinne så hel.

Så fullkomment helt knust.

Adsåredt og deilig tilstede

Tove Johanne With