Anja og jeg har gående et prosjekt. Det handler om tekst og musikk. Anja har på en uforlignelig måte funnet musikken som hjertet mitt gjenkjenner fra skriveprosessene. Vi har blitt utfordra på tida, også på grunn av coronavirusets herjinger. Men vi har kommet langt. Anja har komponert, og jeg sitter med byanten. Det er spennende. Og en dag kan prosjektet deles med de som vil høre

ALLTID

Jeg sa:

Alltid

Du sa:

Det er lenge...


Jeg sa:

Alltid


Det er lenge.

Mitt indre hav har et lys,

det speila himmeln og øyan,

og tenke seg langs en kyst.

Alt er så lyst

og stille.

No vil eg berre kvile,

og ro.

Eg og havet.

Mange tusen favne seile sin sjø.

Passe varmt, passe kaldt.

Puls, hav og alt –

Tanke, tvil og tru i flyt

gir hjertet vinga og håpet løft.

Fryd får frie ramme.

Eg hør en sang der ute,

tona som bysse i bølgan,

i dønning og drønn

blir eg senka og løfta,

har tungsyn og utsyn, alt etter som.

Eg og havet.

Mange tusen favne seile sin sjø.

Hjertet mitt såg nå der ute.

Minnet ligg i mot ruta.

I taushet og kjølig avstand skriv eg

en tanke i duggen.

Ei lang mil.

Et kort steg.

Et blankpussa vindu.

Eg ser at du pust,

og legg handa mot di.

Livslinja di møt mi...

Så nær, og likevel ikke her.

Skrifta i duggen på ruta.

Åpen og lukka dør på samme tid.

I ny og ne,

mellom flo og fjære,

i lys og i mørke.

Over vannet,

under himmeln,

mellom stjerne og planeta...

etter vinter, før vår:

mellom alt –

først et blikk, så berøring

mellom smil og nøling –

midt i det,

øyeblikket.

Innenfor tida, i vårres rom.

Øyeblikket som kom,

gjorde alt mulig.

Det gjorde alt mulig.

Jeg vil ikke lenger synge triste sanger,

jeg vil ikke bare lengte,

men synge en ode

til det jeg fikk.

Det jeg fikk

fortjente hjerte mitt.

Jeg synger min ode til minnet.

Signaturen,

en evighets avtrykk i stein og fjell,

hugget i runer,

malt med blod på fjellvegg og panne

Jeg hilser arven 

på veien videre.

Jeg synger min ode

til det jeg elsket høyere enn veien.

Der ute, i rute,

seiler mi skute,

lanterner forteller om kursen

der drømmene seiler stille-

Tanken er drift og draft.

Hun er mitt liv.

På havet, i dans, 

på bårer og bølger 

er hun i driv med et annet slags følge –

en lettbåt til berging.

Med stavnen satt opp mot vind og vær

trosser hun stormen og havet,

slinger og kast.

Hun hilser en solrenning,

senker sitt blikk 

mot soleglad.

Jeg er ombord, ser

på sør, mot nord.

Med stavnen satt opp mot vind og vær, 

sterk i kuling og kast,

søker hun havn.

Skutevegg, krevende skjør, som et egg –

legges til kai

mi skute.

Kast tamp.

Hun hilser en solrenning,

senker sitt blikk 

mot soleglad.

Jeg er ombord, ser

på sør, mot nord.

Du, som jeg elsket så lenge,

mer enn meg selv.

Du går din egen veg.

Du vet, og jeg:

veien er ikke vår egen.

Jeg så deg.

Du så meg.

Vi møttes.

Vi lo.

Du, som skapte den tanken

at alt kunne skje,

lot panna di hvile mot mi.

Drøm møtte drøm.

Det ble bare det

Jeg så deg.

Du så meg.

Vi møttes.

Vi lo.

Vi vandret i lek og latter.

var sukker og salt

Men vegen ble tung og alt

endret mening da

blikket ditt endret retning

Du, som jeg elsket så lenge,

og delte min tanke med,

har funnet den eneste, ene

et helt annet sted.

Men deg vil jeg elske, lenge.

Det løftet du ga da eg sa ja,

om det å vær øm-

E det en drøm?

E det sånn det e

at det en dag vil skje?

At alt som e drømt og savn

har ei havn?

E du sann mot din egen lengsel? Og min?

Grinda står åpen,

vinduet, også.

Og rommet mitt treng en gjest.

Ømhetens lengsel e fyrverkeri

og vannspeil.

Viljen i drømmen den sterkeste kraft

som driv alt.

Å dele 

e løftet du ga tel meg og eg tel deg.

Utilgivelig ugjendrivelig.

Begynnelsen, -

enden -

sirkelens uendelighet e drøm.

Du og eg fikk  siste dansen.

Ikke den første. Den siste.

Trinn for trinn kvilte vi over et dansegolv 

laga for en anna dans enn den vi fikk.

Panne mot panne,

hand over skulder,

et blikk mot ei tid vi ikke nådde.

Ei vandring på veia vi ikke fann.

Vi lente oss mjukt mot rytme og sans,

Skalv i en lengsel.

Eg tenkte din tanke,

Du svarte mi bønn

Svaret fant vi i siste takten.

Uten et ord

Stolt, uten retning, sto viljen med mot

Vi visste vi ville,

vi viste vilje

da dansen danset siste dansen,

den vi vet var vår.