2020. Det umulige året. Det året huset på Sollund skulle ferdigstilles, etter utbygging og restaurering på alle vis. Det året vi skulle klare å svelge at vi ble beskyldt for dokumentforfalskning fordi vi stilte spørsmål ved kontrakten...Det året Covid19 la seg over hele verden, da det var så mye snø på Storforshei at vi nærmest holdt på å drukne. Vi kunne ikke dra til Italia, slik alle planene var. Vi kunne bruke alle dagene vi ville, på Vega.

Det ble ikke Det Umulige Året. Det ga så mange fine muligheter, så mange fine møter. Og på den andre sida, sykdom i familien, og død for andre.

21. april ble hytteforbudet opphevet, etter den totale lockdown 12. mars. det betyr at vi dagen etter kjørte utover til Vega for å ta huset i bruk, for fullt. Hjemme holdt huset på å knele under den tunge snøen, så naboen tilbød seg å måke taket og få snøen fjernet mens vi var borte... På vega kunne vi gå i småsko.

Etterhvert kom de dagene som starta med det fineste lys som jeg kjenner. Morgenlyset om våren, før sola har kommet over landskapet. Det gir bekreftelse på at valget om å beholde gammeltrappa, få satt inne verandadør på soverommet for å kunne gp rett ut på trappa, både natt og dag, og beholde 2 flotte vinduer i skattekammeret som soverommet ble.

Katt Lillemann Silver elsker sitt vindu

Det er ikke til å unngå: å sove i sånne netter, det er ikke mulig.