Ansiktet himmelvendt

ventende på nordlyset du ikke kan se.

Ikke nå. Ikke i kveld.

Men stjerner finner seg selv

og sitt himmelske støv i speilet

over det tunge havet.

Hva er vel større enn det?

Hva er vel større enn å finne himmel

i havet en taus kveld?

Hva er  mer øredøvende enn å ane et vingeslag

så lett og så stille som

nordlyset du aldri så?

Jeg trenger hele veiens bredde

og alle dører høye, når

troen og tvile råder -

når stien er så smal at det mulige ikke har plass,

- hytter og palass er like størrelser

når tanken ikke trenger tak,

og takstein hagler som fordom og dom over drøm

som bare passer på åpnere plasser enn den himmelske fred,

og en fri tanke tas av vinden.

Først etter å ha rørt ved din elskedes øyne,

vet du hvor mjukt et velsignet

øyeblikk er -

et lydløst sekund

rammer inn det du søker ved bredden

der din lengsel har ro.

Etter som tid følger tid

og bilder blir til mens du lever,

lærer du sakte å skille sannhet fra løgn.

Den tonen som fødes som to,

føles mot øret, når klangen er ren, som én.

Det gyset som da kiler nakken, er ikke kulde

men fryd.

Etter som tid følger tid,

etter som toner legger seg ømt til rette,

mens livet legger til bilde for bilde,

skapes det hildring

og veldige rom.

Jeg skjønte ikke hva jeg mistet

da jeg fikk deg.

Jeg fikk deg jo aldri.

Jeg mistet alt,

endog det jeg ikke hadde.

 Mens jeg flyttet alle grenser

og ga deg alle rom

lot jeg tankene fare.

Jeg frydet meg over en lengsel

nå gråter jeg ved  savn.

Men jeg ville aldri vært det foruten.

Uten hadde jeg vært litt mindre.