Eg kunn spell gitar.

Både i moll og dur, tel og med septim og sus

Eg kunn ha spelt piano.

Såg forskjell på heil og halv, og kvit og svart

Eg har prøvd meg på tromme og ståbass...

Eg fekk tel både hardt og vart.

Bassens anatomi fascinert meg, uten band

men rett og rank og lydig mot handa.

Men eg va så redd.

Redd før å bli både hørt, og sett.

Eg kunn jo gjør feil.

Eg kunn jo få dårlig rykte....

En urein tone, en skingrandes sang

ga ingen salvanes klang. Trudd eg.

Men no har eg blitt så gammel,

har ikke lenger et rykte å skap,

og ingenting å tap.

No tør eg alt eg ikke kan,

og det eg ikke kunn.

Det e ganske fint, igrunn, å ha

så mange år på baken -

det endre heile saken:

Eg tør.

Eg gjør.

Og det må eg gjør før eg dør.